MED SÅRE HENDER OG LATTERBRØL - MASKEN 20 ÅR
Jan Ingar Hansen

Det hele begynte med en liten annonse i Gjengangeren høsten 1980: 
Revyvenner: Ønsker interesserte damer/herrer gutter/jenter til start av revygruppe i Horten lokalrevy høsten 1981? Henv. Tryda – 43144

De fleste som reagerte på annonsen trodde vel innledningsvis at Tryda var en gammel dame – hun som skrev konfirmant- og bryllupssanger. Vi hadde jo sett annonsene i lokalavisa, men få av oss kjente personen bak navnet. Overraskelsen var stor da vi oppdaget at Tryda var mann. Trygve Dahl ble det naturlige samlingspunktet de første årene – han skrev de fleste tekstene og var den naturlige lederen.

Det første forberedende møtet ble holdt 2. desember 1980 hjemme hos Marit Heimdal i Wistingsvei. 12 personer var med fra starten og etterhvert kom flere med i gruppa. Målet var klart fra første øyeblikk – revy på kinoen høsten 1981. Trygve Dahl skulle skrive tekster. Det var ikke mange av aktørene som hadde stått på en scene tidligere, det var derfor virkelige amatører som jobbet mot den aller første revypremieren i Horten på flere tiår.

Masken ble formeldt stiftet 15. januar 1981. Leder ble Trygve Dahl og med seg i styret fikk han Terje Monsen, Marit Heimdal, Wigdis Berglund og Scott Solberg. Utover våren var det ukentlige samlinger på onsdager og det ble mye sang og musikk. Samtidig ble planene for en høstrevy diskutert. Noe av det første styret gjorde var å søke kommunen om penger til å komme i gang for. Et kommunalt tilskudd på 2500 kroner og et kortsiktig lån på 5000 kroner. Kulturstyret sendte søknaden videre til formannskapet med anbefaling. Men rådmannen var av en annen oppfatning:

”Når en forening etc. har behov for lån bør bankene primært være lånegiver. Det kan tenkes tilfeller hvor kommunen bør være behjelpelig med et lån. I dagens økonomiske situasjon har kommunen ikke økonomisk evne til å låne gruppen penger. Etter det jeg har brakt i erfaring har kommunen aldri tidligere lånt ut penger til foreninger. I enkelte spesielle tilfeller har kommunen garantert for lån. Dersom kommunen imøtekommer søknaden, vil dette åpne for en ny praksis og en må regne med å få flere tilsvarende søknader”.

Hos rådmannen var det neppe betalingsevnen det sto på, men mer betalingsviljen. Et enstemmig formannskap gikk i mot rådmannen og lånet var et faktum. Nå kunne forberedelsene til høsten forestilling starte for alvor. Adelheid de Lange begynte sying av kostymer, Halvard Kausland skulle ha det musikalske ansvaret. Sakte, men sikkert begynte revyen å ta form. En av de første visene Trygve skrev var bingovisa – den fikk Inger og Wigdis under et møte på Falkheimen – lite viste Trygve og jentene at visa skulle gå sin seiersgang landet over.

Trygve Dahl sa ett par måneder før premieren: Vi forestiller oss et hopprenn. 120-metersbakken er for proffene, 100-metersbakkene for garvede rutinerte amatører. Vi hopper i 80-metersbakken. Skulle vi sette utfor akkurat nå ville vi hoppet 40 meter til 14 i stil ! Om to måneder skal vi tangere bakkerekorden til 18,5 i stil. Han skulle ta feil for en gangs skyld – Tryda – Masken satt bakkerekord til 19,5 i stil og til lattertårer og trampeklapp.

Når vi leser dagboken til Inger Jonsrud fra forberedelsene kommer minnene om alt slitet. Jentene hjalp til med sying av kostymer før øvelsene, mens gutta snekret kulisser. Musikken lot vente på seg og det ble mange kvelder med venting uten særlig fremdrift. Husker at nervene begynte å komme og noen sure opplevelser oppsto, ikke minst den dagen da vi gutta ikke kom på øvelsen før 21.30, etter først å ha sett Norge vinne 2-1 over England.

Det ble som nevnt mange lange slitsomme øvelser og arbeidsøkter den høsten. For alle var dette første gang og vi skulle lære mye vi hadde glede av i årene som kom. Det var i perioder tøft å kaste seg ut i en amatørrevy – 30 år etter den forrige. Forventningene var store, og flere mente det hele kom til å ende i en flau forestilling. Samtidig spleiset forventninger og skepsis oss utrolig godt sammen, det var bare oss alle sammen i fellesskap som kunne innfri forventningene. Vet ikke om en i gruppa som ville vært denne høsten foruten. Mange vennskapsbånd ble knyttet og de fleste holder fortsatt. 

1981 – ”Få ut finger’n”
Etter hvert som tiden gikk mot premiere på den første forestillingen – Få ut finger’n – ble det klart at det var et stort apparat som skulle til og snart var vi 45 personer hvorav 20 skulle stå på scenen. Med andre ord, baktroppen var større en scenetroppen. I tillegg stilte Gros Jazzballet med 12 dansere til 3 dansenummer. I orkesteret satt foruten Kausland; Erik Johansson, Olav Berg, Svein Kjeldsen, Alf Robert Tangen og Jørn Winnes. Musikken var gamle og nye kjente melodier. Adelheid de Lange hadde hovedansvaret for kostymene og Anders Kaardahl ansvaret for kulisser. Undertegnede med ansvar for lyssetting og repetitør var Erik Johansson. Premieren ble bestemt til 5. november og kinoen ble kontaktet. Det var den eneste scenen vi kunne tenke oss. Svaret kom og vi hadde fått spilledager i helgene, i tillegg til mandager og tirsdager – ikke torsdager og fredager som vi hadde søkt om. Vi tok opp kampen på dette området og fikk tilslutt gehør for fredager.

En historie husker jeg spesielt godt fra første året, det var frykten for at høstkulda skulle ødelegge stemmeprakten hos aktørene. Heldigvis hadde vi helsesøster Marit Heimdal i vår midte og hun var påpasselig med pensling av såre halser etter hvert som øvelsene ble lange og stemmebruken ikke alltid like riktig. Dette var også tiden for de første sugetabelletter mot sår hals, kun utlevert på resept. Jeg husker glasset med sugetabelletter gikk rundgangen bak scenen og at vi alle fisket opp en av disse nye vidunderpillene. Det var da ett par av oss leste teksten på pilleboksen, det store latterbrølet kom bak scenen:
Marit Heimdal – suges to ganger daglig! 

Lørdag 24. oktober ble det veldig alvor, det var kost & mask prøve på kinoen. Og det ble et virvar uten like. Kræsj med kulisser og høylytte diskusjoner mellom aktørene. Nå begynte slitasjen etter lange øvelser i kombinasjon med nerver og gjøre sine utslag. Alle kostymene var på plass og orkesteret satt for første gang samlet i ”grava”. Men selv om små gnisninger oppstod var det likevel ikke mer enn det en må regne med når så mange kreative individualister jobber sammen.

Invitasjoner var sendt ut og billettsalget godt i gang – ja faktisk var det utsolgt til de to første forestillingene i løpet av kort tid.

1981 «Få ut finger’n» 5. oktober 1981 ett par minutter over kl. 20 gikk sceneteppet opp på Horten kino. På en høy søyle satt Hortenspiken i Inger Jonsrud Kaardahls skikkelse. Fra første øyeblikk var publikum trollbundet og den første Masken suksessen et faktum. Få ut finger’n sett kullør med en Hortensk salt replikk her skal drysses smil, humør fra en munter Masken-klikk og helt fra Veggefjell til Ra skal lattermuskler kna frem med gammel hortenstæl la oss le litt av oss sjæl! Dette var det første verset fra åpningssangen fra ”Få ut finger’n” skrevet av Trygve Dahl. Etter teppefall var det premierefest på Grand. Det ble en utrolig seanse, med lovord fra øst og vest. Men premierfesten nådde sitt høydepunkt først da neste dags Gjenganger kommer i hus – den med anmeldelsene ! Stemningen steg ytterligere da revygjengen leste omtalene. Anmeldelsen var skrevet av Terje Rønnes. Gjengangerens fotograf Svend Åge Madsen bragte i tillegg med seg en haug med kopier av bilder han hadde tatt under forestillingen – og at han rundhåndet delte ut bildene gjorde ikke lokalavisens besøk rundt kl. 02 om natten mindre populært. Anmeldelsene Det er klart anmeldelsene blir viktige, etter uker med intens jobbing og skyhøye forventninger. Glitrende revysuksess for Trygve Dahl & Co skrev Tønsbergs Blad i overskriften, og fulgte opp med rosende omtale. Dette var en heidundrende suksess for hele Masken, skrev avisa. Trygve Dahl ble naturlig nok fremhevet både som initiativtager og tekstforfatter. Han ble naturlig nok TBs – ukens navn. 

Vestfold Arbeiderblad (som ennå var blant oss på den tiden) skrev: Kjempesuksess i Horten for ”Få ut finger’n”. Pangsuksess for første lokalrevy i Horten på alt, alt for mange år ! Publikum reiste seg opp i den fullsatte salen i Horten kino og applausen ville ingen ende ta da teppet gikk ned etter to timer non-stop revy.

Gjengangeren skrev: Det blir selvsagt feil å trekke frem enkeltnummer og enkeltpersoner etter en revysuksess som så mange var en del av, likevel – to nummer fra den første Masken-revyen skulle leve lenger en de andre – ”Jentene på matta” het nummeret der Inger Jonsrud Kaardahl sang om jentefotballen, ei vise hun ett par år senere skulle vinne sceneprisen med på den første utgaven av revyfestivalen på Høylandet i 1987. Vi kommer heller ikke utenom den lokale Liza Minneli-kloningen – Boghilds kabaret – i Wigdis Berglunds skikkelse. De to samme jentene hentet også mye latter for sin tolkning av et liv med bingo og Scott Solberg gav statuen av Oscar Wisting liv. Men revyen var først og fremst en lagseier som ikke hadde vært mulig uten Trygve Dahl som ”lagleder”.

Etter en slik formidabel suksess ble tingene litt enklere og kinosjefen tilbød gruppa flere spilledager på kinoen. Nye billetter ble lagt ut for salg. 

Kinoen
Det naturlige stedet for Maskens revyer ble Horten kino. Ikke fordi den var spesielt godt egnet, for det var den langt fra. De første to årene sto filmlerretet spent opp på en stor ramme av jern, midt på scenen. Det gjorde at det var trangt både foran og bak filmduken. Garderobene bestod av to rom på mindre enn seks kvadratmeter og med ett trettitalls aktører ble det lovelig trangt. Den som var blyg hadde få muligheter under skiftene – struttende rumper og bare bryst ble blottet uten at noen så ut til å ta seg spesielt nær av det.

Teknisk sto det heller ikke særlig godt til, to lyskastere på hver side av scenen som vi ikke fikk bruke fordi ”spesialister” hadde stilt dem inn i fire sirkler på sceneteppet, var beholdningen. Det var ut på bygda å låne utstyr de første årene. Selvsagt brukte vi de fire lampene også, men det sa vi selvsagt aldri til kinosjef Seland. Hun visste heller ikke at vi løsnet hele filmramma andre året og løftet den to meter bakover. Det gav oss selvsagt langt bedre plass på scenen. Vi satte selvsagt filmduken tilbake på plass igjen og ingen merket det – de sa i alle fall ikke noe om det.

Etterhvert ble det behov for utvidelser, på dugnad ble det bygget større scene, en meter innover i salen og første stolrad ble ofret. Så slo noen av oss ned den gamle fyrkjelen i kjelleren og laget garderober. Trapp ble bygget opp til scenen. 300 dugnadstimer ble brukt bare i kjelleren. Nå begynte det etterhvert å bli levelige forhold på kinoen. Regningen for garderobene kom på 31.000 kroner, en overskridelse av rammene vi hadde fått fra kinostyret på nesten 100 prosent. Gruppa søkte kommunen om pengene. Både kinosjef og rådmann gav gruppa det glatte lag i avisa. De mente at garderobene hadde liten verdi for kinoen og hadde lite å si for kinodriften (den har til nå vært i bruk i 19 år og av langt fler enn Masken). Masken burde derfor betale regninga, mente rådmannen. Med 12 mot 1 gikk formannskapet likevel inn for å betale restregningen.

Dette var en vanskelig periode der revy slåss mot kinodrift, diskusjonene gikk både i avisene og internt i kommuneadministrasjonen. Diskusjonene kom til tross for et kommunalt vedtak om at kinoen skulle fylle oppgaven som kulturhus og ikke lenger bare kinodrift. Det er neppe å ta hardt i når forholdet mellom Masken og kinosjefen blir betegnet som anstrengt i denne perioden. Det var selvsagt ikke lett å være kinosjef med klare fremtidsmål og oppleve at kinoen i tillegg skal være byens kulturscene. Det er legitimt å slåss for egen sak. At kinosjefen gav Masken ekstra spilledager når suksessen krevde det viser at hu kunne kjempe for sitt, men også se andres behov. At filmduken etter hvert ble motorisert og kunne rulles opp i ei kasse under scenetaket gjorde også sitt til å bedre forholdene. Lysbommer og andre tekniske forhold ble stadig bedre takket være mange iherdige Masken-sjeler og hundrevis av nye dugnadstimer. Godt at arbeidstilsynet hadde andre oppgaver når noen av oss sto på vaklede stiger oppunder taket og monterte utstyr. I ti år sto jeg på den samme gamle og fem meter høye gardintrappa, litt mer vaklevoren ble den for hvert år. Den sviktet aldri – lyskastere ble montert og stilt i riktig posisjon uten uhell. Men å spørre om penger til ny gardintrapp turte vi ikke. Teknisk gikk det fremover og etter hvert ble det både lys- og lydanlegg på kinoen. Men antallet dugnadstimer ble ikke mindre, det var alltid noe på den gamle kinoen som trengte et par flittige hender. To av disse hendene tilhørte Arvid Berglund. I en forsamling høylytte mennesker med større eller mindre eksponeringsbehov var han den stille og flittige altmuligmannen som gjorde de mange usynlige, men svært så viktige tingene. Scenegulv ble kostet, vasket og malt. Sceneteppet børstet og stoler og bord ble ryddet på plass. Det var først når han brått ble borte at vi for alvor forsto hvor viktig han hadde vært for oss. Det var bare en ting han ikke kunne – ordet NEI. Så får dere ha meg unnskyldt, Mogens Ryvænge, Øivind Beckmann og alle dere andre som også sto på for Masken med utallige dugnadstimer, Arvid vil jeg alltid huske som den mest arbeidsomme og reale kameraten han var.

1982 – ”Høstblitz”
Det vanskeligste er å gjenta en suksess, heter det. Etter det fantastiske første året var det med bange anelser vi gikk i gang på nytt. Vi kunne selvsagt ikke la være, sultne på mer suksess og oppmerksomhet. Men viktigst av alt, det ufatelige slitet fra første året var glemt og vennskapet utrolig godt.

Tiden siden revysuksessen året før hadde sveiset oss utrolig godt sammen og det var mange hyggelige og sosiale aktiviteter. Noen aktiviteter kanskje vel sosiale, noen har valgt å bruke ordene Masken-familien på den perioden og det er ikke langt fra virkeligheten. I tiden med revy spiste vi mange felles frokoster sammen… noen spiser fortsatt frokost sammen, for det er ikke til å legge skjul på at enkelte fant tonen ikke bare på scenen. Inger Johnsrud og Wigdis Berglund (senere gift Solberg) i nummeret ”Miniskjørt”.

Det var stort sett det samme mannskapet som ble mønstret til den andre revyoppsetningen. Det ble suksess igjen. Miniskjørt ble årets store slager, igjen var det Inger og Wigdis som var aktørene i suksessnummeret. Miniskjørt er kanskje det nummeret som gjennom disse 20 årene har fått størst oppmerksomhet. Nær sagt hele landet har fått oppleve det og nummeret er i ettertid parodiert både av Masken og andre revygrupper. Vi husker også Scott Solberg sin tolkning av Anders Jørgensens gate og Dypvannskaias glade Mona Lisa, fra 1982.

Solstikk i Miami og andre scenestikk 
Det har aldri vært meningen at Masken skal såre med sine tekster. Det skal selvsagt være en brodd i noen av tekstene og ikke minst må offentlige personer finne seg i at de blir gjenstand for en spiss penn og kreative sceneopptredener. Alle revyforfattere i Maskens 20-årige historie har forsøkt å spisse lokalhistoriske hendelser med nøysom hånd. Både ordførere, politikere, politimestere og andre offentlige personer har fått sitt fra scenen. Bare en gang har revygruppa opplevd at noen har tatt seg nær av ting servert fra scenen på Horten kino. Det var innslaget ”Solstikk i Miami” som ble til etter kritikken som ble reist mot rådmannen i Horten. Han hadde latt en forretningsmann i byen betale en reise for ham til Miami. Ikke lenge etter denne turen gikk den samme rådmannen inn for at vedkommende forretningsmann skulle få en omstridt byggetillatelse blant annet for en marina på indre havn. Enkelte politikere mente det var svært uheldig at rådmannen hadde takket ja til turen og stilte spørsmål ved hans habilitet. Det ble visket om korrupsjon. En annen side av saken var rådmannen og forretningsmannen visstnok ble ranet under oppholdet i Miami. Det var disse to tingene, turen han aldri burde reist på og ranet, som ble gjenstand for et nummer med verbal og sang. Rådmannen og hans kone gikk fra premieren og de krevde dagen etter at nummeret ble tatt av plakaten. Det etterkom gruppa selvsagt ikke. Det er selvsagt leit at enkelte tar seg nær av revytekster, men som offisiell person må en tåle at revytekstene stiller aktuelle politiske spørsmål fra scenen. Spørsmål som allerede har vært meget omtalt i avisene. Hverken form eller innhold var sterkere enn i de mange avisoppslagene eller sterkere en mange andre av Maskens revynummer.

Masken tok for seg mange lokalpolitiske saker i løpet av de ti første årene. Etter min mening har aldri gruppa tråkket over grensen for hva som sømmer seg. Trygve Dahl sa det så fint på en premierefest: Om det etiske råd i Masken – det som aldri er valgt, men som likevel trer i funksjon automatisk og luker ut replikker og linjer som kanskje ligger på kanten eller litt over. Hver gang slike nummer har stått på spilleplanen har det vært lange og alvorlige diskusjoner før det har havnet på scenen. Det underlige er at det som oftest er i de nummer der det ikke er bestemte personer gruppa har ønsket å fremstille, at diskusjonene har gått livligst om hvem vi laget karrikatur av. Folk har selvsagt sin egen fantasi.

1983 – ”Horten i hue”
Forestillingen var revygruppas bidrag til markeringen av Hortens 125-årsjubileum. Trygve Dahl hadde som vanlig hovedansvaret for revytekstene. Revytittelen var selvsagt stjålet fra Anders Kaardahls tegning og skråblikk på Horten. Vekten ble lagt på det musikalske med fengende melodier fra hele tidsepoken (125 år). Tekstene hadde en kronologisk gang fra 1858 til 1983.

Halvard Kausland hadde ansvaret for musikken og Adelheid de Lange ansvaret for kostymer. Premiere i Horten kino fredag 25. november.

Til denne forestillingen hadde Masken invitert Tor Berglie og Per Stavgard til oppgaven som instruktør og koreograf. Begge med lang fartstid fra amatørrevyer og musikaler. På tekstsiden debuterte Tom Bøyesen. Mens Toves Danseskole hadde overtatt ansvaret for dansen.

Til sammen 60 personer sto på for en ny suksessforestilling. 14 aktører sloss om plassen på scenen, og Laila Ryvænge var årets nye ”primadonna” med mye tid i rampelyset. Berte Taraldsen som dette året fikk Horten kommunes kunstnerstipend fikk også utfolde sin stemmeprakt i et spesielt solonummer. At hun i dag lever av sin sang og gjør stor suksess blant annet på Den Nasjonale Scene i Bergen er jo hyggelig å vite. 

Billettsalget ble igjen et hysteri uten sidestykke. Da Skala Musikk og Foto åpnet butikken den dagen revybillettene ble lagt ut sto det kø til langt ut i gata av folk som ville sikre seg billetter til jubileumsforestillingen. Plutselig var butikken smekkende full av folk og da klokken var halv ti var premiereforestillingen utsolgt. I løpet av første salgsdag var de to neste forestillingene nærmest utsolgt. Fem fulle forestillinger ble revet bort.

Avisene skrev etter premieren: En kavalkade med farger, dans, musikk og poenger og slo fast at Masken hadde etablert seg for alvor med en ny suksess. Trygve Dahl hadde valgt å sitte i salen og hadde ingen roller dette året. Han ble klappet opp på scenen under premieren og fikk velfortjent ros.

Kulisser Anders Kaardahl sto igjen ansvarlig for kulisser. Denne gangen var det 1000-års-eika som dannet rammen for scenografien. Hans kunstneriske skaperglede fikk vi alle i mange år gleden av å se på Masken-forestillingene. Det er et utall av kjente ”by-bilder” han har gjenskapt på kinoen, Alfred Berg-hjørnet, torvtrappa og andre kjente bymiljøer. For aktører og andre deltagere var det alltid en viss spenning knyttet til Anders’ kulisser. Det første var om han ble ferdig til premieren, det gjorde han selvsagt, men det har vel ikke hent at malingen var tørr når sceneteppet gikk opp premieredagen. Som oftest gikk Anders av scenen med malingsspannet når Halvard spilte overturen på premieren. Et eksempel på Anders F. Kaardahls eminente kulissearbeider. Skuespillere er Inger og Wigdis. Men det mest spennende var de små morostrekene Anders alltid la opp til, ofte ukjent for aktører og musikere, men til desto større glede når det skjedde. Hånden som smyger seg ut av utstillingsvinduet og klapper Inger Jonsrud på rumpa mens hun synger. Bastøferga som i løpet av forestillingen beveger seg på bakteppet fra den ene siden av scenen til den andre og som har lys i styrhuset når det er mørkt på scenen. Dette er to av mange eksempler på morostreker som gleder mest internt i gruppa. Det er selvsagt lov med slike interne streker, bare det ikke går utover forestillingen. Mest morsomt var det kanskje første året. En måke i en line oppunder scenetaket fløy frem og tilbake under et nummer fra Fyllinga. Siste forestilling hadde Anders laget et hulrom i måka og mens Bjørn Junge og Terje Monsen sto på scenen og sang, slapp måka et egg som klasket i scenegulvet ved siden av de sangglade herrer. At de kom videre i teksten er selvsagt en prestasjon.

1984 – ”Vi har det i Horten”
Dette året tok Trygve Dahl et hvileår og det var Tom Bøyesen som skrev tekstene. Premieren var lagt til 15. november. Den opprinnelige ideen som Bøyesen jobbet med var ”Grønne menn”. Det ble en litt mer jordnær utgave som ble det endelige resultatet. Revyen var mindre lokal en tidligere, selv om enkelte lokale poenger var med.

Dette var året da Tom Bøyesen begynte sin karriere som revyforfatter. Han fikk god hjelp og veiledning av Trygve og da den første Hoys-revyen hadde premiere mange år senere fikk læregutten velfortjent ros fra mesteren. I mellomtiden hadde Masken glede av å samarbeide med Tom Bøyesen noen år.

”Kjendis-datteren” ble Janne Kausland benevnt i Oslo-avisene da hun dette året hadde sin debut på Masken-scenen. Hennes scenedebut var godt stoff for rikspressen, samtidig fikk Masken omtale i de samme avisene. Sammen med Janne Kjeldsen og Berte Taraldsen var trioen årets hit i nummeret ”Chicks”.

Sommershow 1984
Eier av Hotel Ocean, Knut Greger Eriksen, ønsket sommeren 1984 å gi Hortens-folk noe mer enn bare et hotell, derfor ble Trygve Dahl engasjert til å skrive en sommerrevy. Showet fikk navnet ”20 grader i vannet” og hadde undertittelen ”et florlett sommershow”. Det var sentrale personer i Masken-miljøet som tok hovedoppgavene: Adelheid de Lange kostymer, Erik Johansson repetitør og Anders Kaardahl scenografien. Seks aktører fra Masken, Wigdis Berglund, Inger Jonsrud Kaardahl, Laila Ryvænge, Scott Solberg, Berte Taraldsen og Kenneth Aasheim skulle stå på scenen. Halvard Kausland sto for det musikalske og hadde med seg resten av Masken-orkesteret. Selv skulle undertegnede ha ansvarte for lyssettingen, men to dager før premieren ble jeg hentet til nabobyen Tønsberg der akutt sykdom hadde ført til problemer en snau uke før Dizzie Tunes-premieren på ”The Show must go home”. Deretter ble det nypremiere i Oslo og ett år som scenetekniker blant de profesjonelle for min del.

Sommershowet på Ocean ble vel gjennombruddet for Kenneth Aasheim. Han fikk strålende kritikker for både punkerrollen og breakdance. Mest oppmerksomhet fikk likevel Inger og Wigdis. I sine tolkninger av Alexis og Krystal fra tv-serien Dynastiet. Igjen høstet Trygve Dahl og hans revy-gjeng mange godord.

1985 – ”Stopp verden jeg vil med”
Forestillingen hadde premiere fredag. 8. november på Horten kino. Forestillingen var bygget opp med mange etterligninger av kjente personligheter fra den internasjonale arena. Tekstforfattere var Tom Bøyesen og Trygve Dahl. Handlingen utspiller seg i byrået ”A/S Knallreiser” og har en innehaver og konsulent som blir avbrutt av en rekke besøkende. At Masken prøver seg på forestillinger som bryter med den tradisjonelle revystilen har nok sammenheng med at andre grupper valgte denne typen av oppsetninger på begynnelsen av 80-tallet. Blant annet hadde Dizzie Tunes året før kjørt et tilsvarende opplegg i ”The show must og home”. Forestillingen var til dels spesialskrevet for Anne Nygaard. Hun fikk til fulle vist hva hun var god for og sammen med Tore Kristiansen og Tom Bøyesen var hun årets hovedperson. Tom Gyring i rollen som Khomeini, kosakkdanseren Pjotr og Mogens Glistrup er også blant dem som huskes spesielt. Søm, hår og sminke De usynlige damene og deres synlige arbeider. Det er selvsagt jentene bak scenen vi tenker på, de som er helt avgjørende for at de på scenen skal hente hjem klappsalver og latterbrøl. Det ligger minst like mange timer bak arbeidet med å forme den rette typen. Klær, hår og sminke er helt avgjørende – publikum legger knapt merke til alle detaljene, det blir ofte ikke mye plass i anmeldelsene og avisspaltene for den jobben som legges ned av disse jentene (og en sjelden gang en gutt). De får sin rose på premierekvelden, og et øyeblikk i rampelyset etter at ”stjernene” har hentet det meste av applausen. Og sånn må det være. Alle i en oppsetning har sin rolle, fra billettselger til primadonnaen. Ikke alle kan høste applausen fra scenekanten. Det viktigste er at de som står på scenen vet at det er produkt av samarbeid. En person må jeg i denne sammenheng få trekke frem – Adelheid de Lange – med ansvar for kostymer i Masken gjennom mange år. Hjelperne har vært mange opp gjennom årene, men mye av arbeidet hvilte likevel på hennes skuldre. Mange av artistene har fått spesialsydde kostymer ikke bare tilpasset det enkelte nummer, men ofte sydd på mål til den enkelte artist. Stor kreativitet og fantasi. Fra et revynummer begynte å ta form og helt frem til premieren har Adelheid og hennes team sydd, vært tilstede på hver forestilling for å hjelpe til om noe gikk galt. Etterpå når applausen har stilnet for siste gang – opprydning og plassering på kostymelager. For hår og sminke er det likeså, om ikke like tidkrevende. Men det er mange som har brukt mange timer bak scenen på sminking av negere og klovner for å nevne noen av de oppgaver jentene har utført. Parykker skal vedlikeholdes og sminkekofferten etterfylles. Nede i kjelleren, bak scenen har de utført sin jobb, uten å gjøre krav på mange øyeblikks oppmerksomhet. Så vet de at artistene setter pris på jobben de gjør – selv om vi i salen ikke så ofte tenker på timene som ligger bak den enkelte rollefiguren.

1986 – ”Gøy uten grenser”
Nå var de 17 aktører og en stor gruppe foran og bak scenen klar for en tradisjonell revy. Premiere 14. november 1986 på Horten kino. Trygve Dahl skrev tekstene, Halvard Kausland hadde ansvaret for musikken. Undertegnede var igjen tilbake på lyset og Torill Larsen hadde ansvaret for scenografien. Tore Berglie og Per Stavgar hadde ansvaret for regi, instruksjon og koreografi.

Naturlig nok var det kommune sammenslåingen som fikk størst oppmerksomhet dette året. Det ble kastet skitt både den ene og den andre veien. Et nummer huskes likevel bedre en de fleste fra dette året ”Ingen er så stor som du” en hyllest til søster Annie Skau – den store kvinnen som brukte nær sagt hele sitt liv som misjonær i Kina. Det var Inger Jonsrud som sang den vakre balladen. NRK gjorde for første gang opptak av forestillingen, med lydbuss på utsiden av kinoen.

Tilbake på scenen var også Trygve Dahl. To år hadde han vært borte fra scenen på grunn av sykdom. Både lungebetennelse og grå stær hadde gjort dagliglivet vanskeligere. Nå var han operert og tilbake for fullt.

Da Masken hadde sin første premiere i 1981 solgte Linda Berglund sjokolade, men i likhet med Juster skulle den karrieren føre henne til scenen. I 1986 sto hun for første gang på scenen sammen med mamma Wigdis. Linda hadde gått veien via Mini-Masken. Hun var den første av ”Masken-barna” som tok steget opp i voksen gruppa, siden har flere fått samme mulighet.

En annen Masken-jente hadde markert seg dette året. Anne Nygaard hadde suksess med ”Sommer i Tyrol” der hun spilte sammen med Rolv Wesenlund, Mari Maurstad og Leif Juster. Hun var selvsagt tilbake i god tid slik at hun rakk høstrevyen.

Gjengangeren etter premieren: Kjempesuksess. Grensesprengende Masken.

Fløtte på en grensestein Mellom Borre bygd og Horten Spre litt håp og sol på vei’n Og spre kommunale bein.

Slik lød en av strofene i Trygve Dahls åpningsvise, og den som ikke tror på en endelig forbrødring mellom Horten og Borre etter årets Maskenrevy, må være av det aller mest pessimistiske og svartsynte slaget.

Jeg skal ikke kommentere avisens forbrødringsutspill nærmere, historien forteller jo sitt. Nummeret Hortensbrura – med Wigdis Berglund ble fremhevet i avisene. Dette nummeret var det store frieriet og nummeret som satt kommunesammenslåingens virkelige dilemma på dagsorden.

Øvelseslokaler
Under hele sin 20-årige historie har Masken levd en nomadetilværelse. Hverken øvelseslokaler eller lager for kostymer og utstyr har det vært mulig for kommunen å hjelpe gruppa med. Det føles så uvirkelig langt mellom festtalene på premierene, der gruppa blir hyllet av den kommunale ledelsen for hva gruppa betyr for byens innbyggere, til de svar som kommer på henvendelsene om hardt tiltrengte lokaler for lager og øvelse. I 1986 mistet Masken muligheten til å benytte lokalene etter det forlengst nedlagte ungdomsherberget. Det er kanskje galt å si at gruppa ble kastet ut av lokalene uten begrunnelse fra kommunen. Vi fikk lov til å bruke lokalene lørdag morgen, men det var ikke det mest aktuelle tidspunktet for vår del. Kommunen begrunnet etterhvert avslaget med at gruppa hadde søkt for sent og lokalet var leid ut, men ingen i kommunen kunne bekrefte at søknaden hadde kommet etter søknadsfristen. Noen snakket om kommunikasjonssvikt i Horten kommune, men det hjalp ikke oss som brukerne stort.

” – Jeg føler vi har stanget hodet mot veggen hele tiden”, sier Wigdis Berglund. ”Vi har slåss for å få en scene å stå på. Etter hvert er kinoen pusset noe opp og forholdene blitt bedre, det meste har vi måttet gjøre selv. Nå synes jeg det er urettferdig at vi skal få problemer med et sted å øve også”.

Fotballvisa satt som den skulle, fremført av Inger.
Masken ble av Borre kommune tilbudt øvelseslokaler på Borreborg på Skoppum, men ikke plass til kostymer etc. Men snart var kommunene slått sammen og nomadetilværelsen skulle fortsette.

Masken har øvd både på Holtan ungdomsskole, i kjelleren på kinoen, privat hjemme hos aktørene og et utall andre steder. I noen år har Masken ( og Scenekunstensemblet) hatt brukbare lokaler i Moloveien. Men i skrivende stund pakker gruppene ned kostymer og annet utstyr fordi bygget skal rives. Kommunen har ikke tilbudt gruppene nye alternative lokaler og igjen ser det hele mørkt ut. Nei, kulturlivet i kommunen holder ikke ut på grunn av kommuneadministrasjonen, men heldigvis på tross av. I hvert fall foreløpig ! Når dette Borreminne er i handelen har det nok vært flere festtaler og rosende ord om scenekunstens betydning fra kommunale pamper. Særlig nærmere en god løsning for gruppene har vi ganske sikkert ikke kommet.

1987 – ”I den syvende himmel”
Vi merker når vi går tilbake i avisutklippene at ordet amatør nå stadig oftere bytes ut med proffene i Masken. Avisene mente gruppa hadde tatt ennå et steg oppover. Tønsbergs Blad skrev at Masken-amatørene er blitt proffe i sin overskrift. Gruppa skal fremover få store problemer med å kalle seg amatører, skrev anmelderen.

12 forestillinger og 3500 tilskuere og en buss med revyentusiaster fra Høylandet så forestillingen. Også Dag Frøland besøkte Masken det året. Han uttalte til pressen: Imponerende ! Dette er det mest kostelige revy-teater jeg har sett. Han var begeistret for både tekster og scenebilder og fremhevet Inger Jonsrud og Janne Kjeldsen. 17 år gamle Birgitte Røed debuterte, hentet fra barnegruppa. Avisene skrev at gruppa hadde alet opp et unikum av de sjeldne.

Regissør Terje Gulbrandsen var sentral i oppbyggingen av forestillingen og hadde med seg noen nummer fra Oslo. Hans profesjonalitet smittet raskt over på aktørene og gav utvilsomt Masken mye av det løftet som publikum kunne oppleve dette året. Terje sa til Gjengangeren: Du er innstilt på at amatører kan strekkes til et visst punkt og ikke lenger en det – så kommer jeg til Horten og ser at du kan strekke og strekke og strekke … og strikken holder.

Terje Monsen og Bjørn Junge traff perfekt i sketsjen ”I Fyllinga”.

Fane til stor glede på premierefesten overrakte Margit Dahl den flotte Masken-fanen som hun hadde brodert. Både Trygve og Margit hadde Masken i sine hjerter. Trygve dro det hele i gang og hadde i en årrekke vært både leder og tekstforfatter. Margit holdt seg i bakgrunnen, men var en solid støttespiller. To måneder før premieren kom ideen og Margit kastet seg over oppgaven. Noen tusen sting og uendelig mange timer brukte hun. Ingen andre enn de to og Anders Kaardahl som hadde tegnet fanen, visste noe før premierefesten. Det var en tydelig rørt leder, Scott Solberg, som mottok gaven.

Trygve Dahl ble som nevnt det sentrale samlingspunktet de første årene. Vi husker alle den surklende hosten og rullingsen som ustoppelig hang i munnviken. Selv om det var røykeforbud under øvelsene stilte aldri noen spørsmål ved røykingen til Trygve. Det var bare slik det skulle være. Når vi nå tyve år senere kikker tilbake på hans produksjoner er det en Maskens far: Trygve Dahl

utrolig produksjon han kan vise til og mens dette heftet er i trykken spilles flere av hans viser inn på CD. At han var den som dro det hele i gang skal selvsagt ikke glemmes, men det er vel først og fremst hans utrolige evne til å trylle frem nye revyviser år etter år som gjør at det sendes en tanke til Trygve Dahl ved dette jubileet. Han har alltid skrevet, Trygve. Helt fra han var liten gutt. Før krigen tekster til replikkteateret, så festsanger, men virkelig fart ble det først etter hans eget initiativ i 1980. Drømmen han hadde baret på noen år, om eget revyteater i Horten.

Kost & Mask
Det var Anne Jorunn Kristiansen, Grethe Paulsen og Christin Holm som tok initiativet og dro i gang gruppa. Dette skulle være et alternativ for dem som var i alderen mellom Minimasken og Masken. Dette var det tredje skuddet på Masken-stammen. 1. oktober ble ungdom invitert og det skulle raskt vise seg at dette ble populært. Mange nye revyfjes kom og det ble oppført flere forestillinger, ikke minst sommerforestillingene i parken.

Clementinene
Rett før jul 1987 dannet de unge i Masken en gruppe som de kalte ”De sure clementinene”. Opprinnelig var det mange med i gruppa, men etter noe avskalling og sto fire stykker tilbake, Anne Nygaard, Une Kullsrud, Kenneth Aasheim og Werner Fredriksen i det som skulle bli Clementinene. De fire satset sammen og opptrådte i flere år sammen ved siden av revyscenen. Gruppa lever fremdeles, selv om Anne har blitt gårdskjerring i Danmark.

P2 opptreden
I juni 1988 før forberedelsene hadde startet for alvor til høstens revy, deltok Masken i et P2-show fra Havna på Tjøme. Det var Vidar Lønn Arnesen som inviterte til midtsommermoro. Til akkompagnement av Phillip Kruses orkester trådde Wigdis, Inger, Anne, Kenneth og Scott til med to helt nye viser og ett verbal nummer. Den ene visa het ”Cruise på Oslofjorden” og tok for seg Oslofjorden på langs fra Oslo til Sandefjord.

Kinodrift
Det er også denne sommeren planene om overtagelse av kinodriften blir drøftet for første gang. Helt i slutten av juni ble det holdt ekstraordinær generalforsamling. Styret orienterte medlemmene og drøftet saken med medlemmene.

Året etter, i april 1988, bestemte kommunestyret at kommunen ikke lenger ville drive kinoen og Masken får ansvaret. Fra og med 15. juni overtok Masken ansvaret for kinodriften. Noe det ble holdende på med inntil kinoselskapet gikk konkurs for ett par år siden. I etterpåklokskapens navn kan en vel se at kinodrift ikke burde vært en Masken-oppgave. Utrolig mange dugnadstimer er nedlagt opp gjennom årene for å holde kinoen i gang, driften ble aldri noen suksess og sleit ut mange medarbeidere.

1988 – ”De glade maskepier”
Premier 11. november på Horten kino. Dette året ble det for første gang et møte med ”Gutta i orange” med Tore Kristiansen og Gunnar Jonsrud. De to kommunearbeiderne dukket opp over alt og hadde sine skrå kommentarer på livet. I et meget godt nummer også hva maskelegging gjelder fikk vi i Brødrene Gråh, med Tore Kristiansen, Eddie Wulff Johansen og Gunnar Jonsrud møte tre distingverte herrer; Øivind Beckmann, Alfred Nilsen og Arve Solberg. I nummeret ”Blues Brother kom rockeversjonen om det å jobbe svart. Debutanter dette året var Hilde Wivestad (17) og Marika Enstad (18). Begge hadde kjempet en hard kamp for en plass i rampelyset sammen med de etablerte. De beskrev overgangen fra Kost & Mask som stor, der det var tøff kamp om roller og et miljø der du måtte bevise for å få være med.

Tonene fra musikergrava
Alle revyer står og faller med musikken. Masken er bortskjemt hva musikalsk kvalitet gjelder. I alle år har det sittet musikere som på hver sin kant har gode referanser. Sammen har de holdt en kvalitet som enhver profesjonell revy og teatergruppe kunne misunne oss. Den støtte Kausland har gitt Masken kan ikke vurderes høyt nok. Hører vi gjennom opptakene fra årene med Masken-revyer opplever en fort at musikken er en bærende del av forestillingen. I mange år var det Halvard Kausland som var musikalsk ansvarlig, senere kom Phillip Kruse. Begge gav artistene på scenen den musikalske støtte og trygghet som gjør amatører til stjerner.

Blant musikerne har vi hatt en blanding av dyktige amatører og profesjonelle musikere. Blant annet har flere marinemusikere sittet i orkestergrava. Det har selvsagt bidratt til at det musikalske uttrykket har sydet av kvalitet.

Orkesteret anno 1981. Fra venstre Svein Kjellsen, Erik Johansen, Alf Robert Tangen, Jørn Winnes, Halvard Kausland og Olav Berg.

Hvor mange timer en tålmodig Erik Johansson har tilbrakt på øvelser som fast repetitør for Masken vites ikke, men det har blitt mange kvelder der sangen den ene dagen var i C, mens den gangen etter av mystiske årsaker var en tone høyere eller lavere. Slik gikk det opp å ned helt til sangen satt, og hver gang fikk repetitøren beskjed om at han spilte i feil toneart.

Selvsagt blir det mange historier ut av det, men best huskes vel den gangen da en av blåserne sovnet under andre forestilling en lørdagskveld (etter et besøk på Kroa i pausen). Soloen kom aldri og en våken kapellmester Kausland måtte spille soloen på gitar fordi den var oppspill til ei vise. Publikum merket selvsagt ingen ting. Vi andre lo så vi nesten datt av stolene og en forvirret musiker glippet forvirret med øynene og for et lite øyeblikk var litt i tvil om hvor i verden han var. 

1989 – ”Ser’æ på kino”
Dette ble den selvsagte tittel på det årets revy. Masken hadde tidlig på høsten startet kinodriften og mange mennesker hadde arbeidet dugnad med kinodrift. Likevel det var ingen tvil om at det skulle være revy. Det var jo derfor vi hadde tatt over kinoen.

Musikalsk ble det tatt nye skritt høsten 1989. Phillip Kruse hadde det musikalske ansvaret, og det var virkelig trøkk i fra orkestergrava. Sammen med seg hadde han lokalmusikere. Tor Arid Næss satt bak pianoet og måtte tåle mange øvelser på Bromsjordet.

Revyen skilte seg også fra de andre ved sin lyrikk. Tekstene var like lokale som tidligere, men en anelse mer nostalgiske. Vi husker for eksempel godt – Nede på Vollen (Sitting on the dock of the bay) – fremført av Anita Bjørnsen. Sterk er vel det rette ordet for både innhold og fremførelsen av ”Med Norges Vels medalje”, fremført av Inger Jonsrud.

Anders knepper frakken
midt i Braarudbakken – det er høst,
han får hatten litt på snei i nordavinden.
Sakte går’n og grunner
på sitt liv og runder –
Alfred Berg i en dress fra femtito, i gabardin.

Og han tar seg en hvil, mens bil etter bil
bare spyr eksos,
så nikker han til gamle snekker Lund.
De to sto i lag med hammer og sag – i femti år,
og fikk seg Norges Vels medalje innpå verven.

Med ustø skritt mot posten,
hutrer’n litt i frosten – skjønt det er
jo blitt den tyvende, og dag for pensjon.
Ei ung jente fra Slidre, vi’kke uten vid’re – punge ut.
Akk, for Andersen han har glemt legitimasjon.

Han speider seg rundt, for hadde’n nå kunn’t
finne noen som ville kjenn’ igjen en gamal vervenskar.
Og så står’n der en stund, og finner at Lund
og nettopp han,
er den siste han altså kjenner her i verden !

Anders går med lappen, finner fram til trappen –
nok en gang.
Og passer Gjengangeren og kommer hjem.
Der roter’n litt i skuffen Og der finner’n frem beviset sitt,
og Norges Vels Medalje.

(Ett utdrag fra teksten, skrevet av Trygve Dahl)

Terje Gulbrandsen hadde regien. En mann som kan sitt fag til bunns, byr på seg selv. Et unikum av en instruktør som bruker seg selv, mimikk, ler og gråter med aktørene. Han har lagt ned et stort antall timer i Masken og selv om han var blant de få som fikk betalt for jobben, gav han rikelig tilbake. I time etter time var han pådriver for en gjeng amatører – som han løfter opp til godt profesjonelt nivå. Trygve Dahl hadde skrevet tekstene til årets revy.

Avisene hadde igjen gode anmeldelser – to ord går igjen – enda bedre. Bedre tekster, bedre orkester, bedre regissert, bedre lys, bedre lyd…

1990 – ”Tiende i skuddet”
Maskens jubileumsforestilling ble en braksuksess og kanskje den aller beste av dem alle. En sammenblanding av nye sterke musikalske nummer og noen høydepunkter fra de ni andre forestillingene. Terje Gulbrandsen hadde regien og undertegnede var regiassistent (og lysmester). Phillip Kruse hadde orkesteransvaret.

Åpningsnummeret tok mer enn ni minutter og var en hyllest til Rolv Wesenlund, Grethe Kausland, Sigurd Jansen og Vidar Lønn Arnesen. Det var Une, Kenneth, Anne og Werner, identisk med Clementinene som sto for åpningsnummeret. Det ble en innledning som tok pusten fra alle i salen, en råere åpning har Masken aldri hatt skrev avisene. Vi husker også nummeret ”Jeg er glad i Masken” med Inger Jonsrud og ”Macaroni-by” med Jørn Arntzen og fire kor jenter.

Masken lever videre
Etter jubileumsforestillingen og de 10 første årene med Masken var definitivt pionerånden over. Med kinodrift ble en periode i Maskens historie innledet. Nye mennesker kom og andre gikk. Noen vokste ut av gruppa og fant nye oppgaver i andre sammenhenger. Noen av oss ble med noen år til før andre og yngre krefter fikk overta. Andre henger fortsatt med.